Hjem > Artikkel
Helga Stave Tvinnereims biografi anmeldt av sivilarkitekt Ingvar Mikkelsen
Sverre Pedersen - pioner i norsk byplanlegging
Internasjonal trondhjemsarkitekt
I sivilingeniør Rolf H. Jensens banebrytende doktoravhandling Moderne norsk byplanlegging blir til (1980) fremtrer to klare hovedfigurer: arkitektene Harald Hals (1876—1959) og Sverre Pedersen (1882—1971). I motsetning til Hals[1] er Pedersen ellers knapt nok nevnt i oversiktsverker om norsk arkitektur.[2] Etterlengtet er derfor den første omfattende Pedersen-biografien, skrevet av professor emerita Helga Stave Tvinnereim. Tvinnereim tok sin arkitekturhistoriske doktorgrad på Det nye Molde (1986).[3] Både den gang og siden har hun gjort dypdykk i Pedersens privatarkiv i Universitetsbiblioteket i Trondhjem. Biografien gir oss en kronologisk fortelling om Pedersens liv og arbeide, hovedsakelig basert på utdrag fra hans Levnedsskildring (1945).[4]
Tvinnereim dokumenterer den eventyrlige karrieren - - om enn noe skjematisk - - med et stort antall byggverk og byplaner, fra 1901 frem til hans død 1971. Blant høydepunktene er Hamarplanen (1922) og Blindernplanen (1923), som gjorde ham berømt, ikke bare i Europa, men også USA, hvor han både i 1925 og 1940 ble innbudt til å holde foredrag ved den internasjonale bolig- og byplankongressen i New York. Tvinnereim lar oss mer enn ane at Pedersen - - arkitektsosiologisk sett - - havnet på sidelinjen i hjemlandet, øyensynlig på grunn av ren og skjær misunnelse hos kolleger. Hun mener - - slik han selv følte det - - at han ofte ble urettferdig angrepet, særlig av osloarkitekter, tidvis også av studenter. Sterkest er hennes grundige forsvar av Pedersens byplanlegging under krigen. Til og med den beryktede gruppereisen til Berlin høsten 1940 beviser hun var nødvendig - - for reell norsk kontroll over Brente steders regulering (BSR). Vel talt!
Derimot er biografiens kjerne - - beskrivelsen av Pedersens personlighet - - skuffende overfladisk. Vi får vite om hans oppvekst i Trondhjems landlige forstad Lilleby som eldste barn av fire, med en far som var sjømann (kystlos) og en dypt religiøs mor. Hans skolegang, malerinteresser og utdannelse ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt nevnes også, men hvordan alt dette preget ham psykologisk, sosialt og faglig, går ikke Tvinnereim særlig inn på. Etter undertegnedes mening burde hun i alle fall ha gjort et nærmere studium av hans religiøsitet, som var så sterk at den synes å ha gjennomsyret hele hans liv og sannsynligvis hele hans verk. Hun nevner riktignok at Pedersen ble direkte påvirket av morens kristendom (s. 20), en streng lutheranisme, og mer indirekte av Christian Science gjennom vennen Carl Sæther (s. 66). Flere ganger forteller hun også hvordan SP overvant psykiske kriser ved hjelp av bønner til Gud, men det er som om hun vil unnskylde Pedersen hans intense kristendom. Hun poengterer bl.a. at han ”dreiv ingen form for misjonering...” (s. 66), og overser dermed at han i alle fall to ganger agiterte sterkt for kollektiv bønn, henholdsvis i den norske avdeling av Moralsk Opprustning og i Trondhjems lokale offentlighet.[5] Jeg mener at man må ta Pedersens religiøsitet på alvor. La oss eksempelvis se på hans livslange beundring for Cicignons barokke byplan for Trondhjem av 1681. Den uttrykker jo i all enkelhet den herskende ideologi under det dansk-norske enevelde: Aksen fra Domkirken i syd til uendeligheten i nord er symbol for den allmektige Gud, og den bredeste tverrgående akse er symbol for Kongen, innsatt av Gud. Hvorfor skulle ikke den sanne lutheraner SP være like åpen for denne symbolikk som for planens ”rent” visuelle kvaliteter?
Utover påvirkningene fra engelsk havebybevegelse og moderne tysk byplanlegging peker Tvinnereim stedig på hvordan Pedersen sammenbinder by og natur ved sine aksedragninger. Vel og bra, men metafysikken forties. Selv mener jeg det er innlysende at han ikke bare hadde tekniske og maleriske intensjoner med sine akser, men også religiøse: byborgeren skulle ha utsikt til den guddommelige uendeligheten! Hvilken vekt man skal tillegge dette spesifikke religiøse moment i hans reguleringsplaner, må naturligvis være opp til den enkeltes tro, vantro eller agnostisisme.
Tvinnereim kunne med fordel ha plassert Pedersen tydeligere i det samtidige fagmiljø. Eksempelvis ville en sammenligning Pedersen—Hals i spørsmålet om byens form være tankevekkende. Som regel delte Pedersen byen i to: en tett kjerne omgitt av en krans med mer åpne havebyaktige boligområder.[6] Denne todelingen står i skarp kontrast til Hals’ idé om byen som en enhetlig struktur, der havebyen er et feilgrep.[7] At begge anså kommunen som den ideelt rettmessige eier av all byggegrunn, er et annet moment.
Bokens stoff er høyinteressant. Desto mer synd er det da at teksten er svært tunglest, bl.a. med en vrimmel av gjentagelser og trykkfeil.[8] De til dels uklare illustrasjonene er mangelfullt forklart.[9] Bokens bruksverdi ville ha økt drastisk med en utvidet indeks, som utover personnavn hadde omfattet steder, prosjekter, byggverk, byplaner, byplanteorier, ideologier med mer.
Ingvar Mikkelsen
Artikkelen sto på trykk i ARKN 7/2015
[1] Hals var høyt respektert for sin innsats som boligarkitekt/boligdirektør i Oslo kommune 1914—26 og deretter som byplansjef i hovedstaden (frem til 1947). Han var dessuten president i NAL 1939—46.
[2] Og dét selv om han var en særdeles aktiv kommunearkitekt i Trondhjem 1905—20 og professor i boligarkitektur og byplanlegning ved Arkitektavdelingen ved Norges Tekniske Høyskole (nåværende NTNU) 1920—1953. Han tegnet byplan for Trondhjem allerede i 1911, og senere byplaner for mer enn hundre byer og tettsteder over hele Norge.
[3] Helga Stave Tvinnereim: Det nye Molde: ein studie av gjenreisninga etter bombinga i 1940 på bakgrunn av ulike retningar innan europeisk bybyggingskunst og med særleg vekt på professor Sverre Pedersens planarbeid for norske byar og tettstader. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, 1983.
[4] Sverre Pedersen: Sverre Pedersens levnedsskildring fra 1882 til 1945 da jeg var ferdig med planene for de krigsskadde byene. Original på 158 s. med to maskinskrevne kopier ligger i arkivboks nr. 596 i Privatarkiv nr. Tek 28 i bunkersen Dora, Universitetsbiblioteket i Trondhjem. Man kan lese skriftet på lesesalen der etter godkjennelse fra rettighetshaveren Marit Lande, Oslo. Foreløpig har jeg ikke funnet anledning til å sjekke Tvinnereims utvalg av referater og sitater.
[5] Pedersen deltok i september 1939 på et møte i Moralsk Opprustning i Hurdal som han beskriver slik: ”Høgskolen begynte som vanlig. I slutten av september deltok jeg i et Oxfordmøte på Hurdal. Polen var da nedkjempet. Jeg prøvde der å arbeide for at man skulde se om man kunde gjøre noget for aa faa i stand fred. Men den ’3. store’ redaktør Ramm, som senere døde etter lengere tids ophold i et tysk fengsel, advokat Eckbo og en dansk fylkesmann fra Sønderjylland som var baron eller greve, skulde ta en ’stille stund’ på forslaget, og da de hadde gjort det, ble der intet av å prøve fred - - dessverre. Biskop Berggrav sa senere ved årsskiftet ’at hadde man prøvet å få i stand fred i slutten av september, kunde der ha vært sjanser.’ ” (Sitat fra Pedersens Levnedsskildring.) Samme sted forteller han at han i mars 1940 forfattet en «fredsplan basert på Tro, Takk og Bønn», som ble publisert i trondhjemsavisen Nidaros. Idéen ble også lagt frem på et stort møte i Trondhjems Indremisjon, men falt på stengrunn. En prest betegnet i en avisartikkel hele fremlegget som overtro og magi. Pedersen mente imidlertid at «alt betydningsfullt» måtte være «såkalt overtro» først - - «senere når det er blitt realisert er det hele ganske naturlig.»
[6] Tydeligst kommer dette todelingsprinsippet til uttrykk i Pedersens forslag til haveforsteder rundt Trondhjem 1918 (planen er gjengitt i Tvinnereims bok s. 111.) Hvorvidt Pedersens todeling er påvirket av Martin Luthers toregimentslære, er et nærliggende, om enn vanskelig spørsmål å besvare. Se ellers Ingvar Mikkelsen: «Hals’ og Pedersens ideologier», i Plan nr. 04-05/2013, s. 24-33.
[7] Da Ullevål haveby stod ferdig, syntes Hals at det var nok med den: «Havebyen passer bare i bydeler der ’den middelaldersk farvede småborgerlighet kommer til sin fulle rett’». Se Knut Kjeldstadli: Den delte byen. Fra 1900 til 1948, Oslo 1990, s. 374.
[8] Eksempelvis er det nevnt tre ganger på s. 66—67 at Pedersens venn Carl Sæther kom tilbake til Trondhjem fra USA i 1905. Finn ”Berger” på s. 221 skal være Finn Berner; ”F.S. Platou” på s. 317 og 319 er ikke den kjente arkitekt, men muligens ekspedisjonssjef John Platou. ”Jens Thiis” på s. 232 er temmelig opplagt domkirkearkitekt Helge Thiis.
[9] Se heller f.eks. Blindernplanen i sin bearbeidede form (1925) med aksen gjennom hele Frognerparken nydelig og klart tegnet inn på et moderne luftfoto av 2011! I Nina Berre (red.): Byen og Blindern, utstillingskatalog, Oslo 2011, s. 71. «Fortsatt kan planen la seg gjennomføre», skriver Karl Otto Ellefsen i billedteksten. Det må dessuten nevnes at Harald Hals tegnet inn Blindernaksen på sin generalplan av 1929 for «Stor-Oslo», ja til og med forlenget den helt ned til Frognerkilen.
Tips en venn
Skriv ut